En uvanlig kveld i en ellers så uvanlig hverdag

Dagen startet som enhver solskinnsdag gjør. Jobb frem til klokken tre på formiddagen, strålende båttur etter det, og til slutt en koselig kafè tur med gode venninner. Feriedagene mine kan vel ikke bli bedre enn hva de har vært frem til nå.

Som skrevet ovenfor, rushet jeg videre etter min arbeidsdag til brygga hvor resten av seilmannskapet ventet, ut på tur bar det. Nydelig sol og skummende sjøvann tørstet mine tørre ben mens plastsjekta tutret sin vei i den vakre skjærgården. Ikke en sky å se på den blå himmel. Et idealt bilde på en god ferie kan vel ikke bli bedre illustrert enn dette…

Men ei atter en gang slukker ikke sol og sjøvann en ørkenferders tørst, så vårt mannskap tuslet den edle gang mot den nærmeste uteservering: Hva passer vel bedre enn noe som er kalt Fiskebrygga.

Timene rullet av gårde fort som bare det, og før vi visste ordet av det hadde Marthe reist, og jeg satt med Hege og skravlet i vei. Vi jenter er jo mestre på å vite hvordan steiner ruller, og før vi visste ordet av det hadde solen gått ned og skumringen satt sine spor.

’Hei hei.’ En smule rusten stemme lød skrikende ut fra en eldre herre.

Vel oppdratt som jeg er, besvarte jeg den eldre herren igjen, og fortsatte praten med min gode venninne. Allikevel klarte jeg da ikke å feste blikket på Hege, siden den så eldre herren sitter rett bak henne og hele tiden følger med på samtalen. Så klart blir jo Hege litt forundret og snur seg mot mannen. Høflig som hun er hilser hun han tilbake. Praten mellom oss to venninner fortsetter, men enda hører vi i bakgrunnen en usannsynlig høy samtale mellom de to mennene om deres yachter og diverse rikmannsleketøy. Mon tro om dette var til vår mening å høre.

Til slutt blir det jo til at denne eldre herremannen, som senere presenterer seg som Henry, bryter inn i vår samtale, og starter likegodt en ny en.

’Vi heter Henry og Kjell, og runder 60 år,’ enda alderstrekkene deres tilsier en litt eldre alder…

Et tiltrekningsminne drar meg tilbake i barnetider da jeg så på Olsenbanden. Mistenkelige fyrer, det finnes ulmer i mosen

Jaja, praten fortsetter og mannen spør om vi skal være med en tur til Danmark i sin yacht, den stod jo tross alt i nærheten. Høflig igjen takker vi nei, og unnskylder oss om at vi må på jobb i morgen tidlig. En liten hvit løgn skader ingen for at to venninner skal kunne ha en prat i fred og ro.

Neida, det var ålreit… men de kunne jo kjøre oss hjem i den nye jaguaren. Om ikke en liten bjelle ringte da de presenterte seg, ville gongongen runget sin klare klang over jordens osonlag i talende stund.

Fascinert som han ene var, stirret han vel og lenge på Heges tatovering. En liten sommerfugl på hennes skulder danset vei i hans øyne.

’Ja, så du e merka du ja… ’Sier han, med sneipen i den ene hånda og ølen i den andre. Vel å bemerke at klokken ikke var mer enn ni, hadde de allerede tilbudt oss en tur i både bil og båt. Promille har vel ingenting å si for dem. Ikke har sans og samling og vanlig folkevett heller.

Omsider snur han seg til meg.

’E du merka du da…?’

’Nei’ sier jeg…

’Ånei… ’

Til slutt ble dette litt for mye for oss, vi pakket veskene våre og tuslet veien hjem. Til tross for at vi var et mannskap på to, klokken var ti, og jobb ventet påfølgende dag, manglet vi enda den standariserte sjørøverfølelsen. Hadde vi enda plusset på noen timer og ganget med noen glass med rom, ville vi vel vært på det stadiet da.

Vel fremme til den blå bussen min som skulle føre meg videre hjem, sa jeg farvel til min gode venninne, og stumplet mine sjøvante ben på det firehjulede kjøretøyet. Ikke hadde den vann under seg, og ei følte mine sjøvante ben seg i det rette miljø.

’Ja.? ’ Vibrerte en stemme gjennom mine indre øreganger.

’Student til Saltrød.’

’trættiein kronå då…’

’Nei, student til Saltrød.!’ Sier jeg, litt frustrert over at hun ikke hørte meg den første gangen.

’Hæ du legitimasjon? Om du så e student som du siå, så ska du oppfordra vise identifikasjon.’

Jaja, tenkte jeg. Oppfordrende som jeg er, lød jeg ordre og smålo litt for meg selv av den litt så gale grammatikken hennes. Bussjåføren var vel sliten, og hadde nok sin siste tur for kvelden.

Men det stoppet ikke der.. Vel og godt et halvt minutt studerte hun mitt polske studentbevis.

’Det er ikke norsk’ Sier jeg

’Men de står ikkje å de e oppdatert hen’ Bussjåførens indre trang til å prise meg hele 12 kr ekstra var vel litt for stor i dag, enda godt det ikke påvirket hennes lønn.

’Det står fra 1 april til september.’ Sier jeg, i god visshet om at denne kampen hadde hun tapt.

’Nei, hær står de trettiføste mars.’ Om øynene mine ikke hadde himlet enda, rullet de rundt i hodet mitt nå. Jaja, en dag fra og til, hva slags rolle spiller det.

’Om du e student, skal du oppfordra (?) vise legitimasjon, ellås må du betale full pris. De e så mange som ikkje gjø detta, og de skal alltid gjøres… For hvæ gang….’

’Jaja, det er greit. Jeg skjønner det’. Avbrytelsen min i setningen gjorde henne bare mer frustrert og hun fortsatt monologen sin. Så uinteressant som dette kunne være, stappet jeg bare iPodens høretelefoner i ørene, og vandret min vei til setet. Nok er nok, tenkte jeg. Premenstruelle bussjåfører har jeg fått nok av i dag...

Eagles sang med Hotel California spilte rolige toner i besinnelsen og gjespende så jeg frem til å kunne tulle meg under dyna for en god natts søvn etter en helt vanlig (?) tirsdagskveld. Godt ikke alle dager er like i en ellers så uvanlig hverdag…